Å skape mening i eget liv

Jeg tror at mennesket er skapt for å skape mening i eget liv. Mening er ikke noe som faller ned i hodet på oss. Det er heller ikke noe som er innebygd i livet som sådan. Mening er noe vi selv må investere i våre små og store livsprosjekter. De som er gode til å skape mening i livet, lever mer tilfredsstillende enn de som ikke finner noen mening med livet, venter på at meningen skal åpenbare seg av seg selv eller som forventer at andre skal bringe mening inn i tilværelsen.

Det er viktig å finne de tingene man liker å gjøre, og gjøre dette. Det er lett å tenke at hvis jeg bare gjør min plikt for jobben, familien og vennene så vil det gi livet mitt mening. Men mange opplever nettopp det motsatte, at livene deres blir tappet for krefter. Å oppfylle en ofte selvpålagt plikt gir ikke alltid mening i livet. Plikt er energitappende, og vi må bygge opp en motvekt. Vi må sørge for at det blir en likevekt, at energi både flyter ut og inn i livene våre. Ellers kan man risikere å tappe seg og møte veggen en dag. Mange gjør akkurat det, og får en smell som kan ta år å komme seg fra.

Det er viktig å finne ut hva slags aktiviteter som tilfører ENERGI i livet. Det er viktig å lytte til seg selv, pleie sin egen helse, både psykisk og fysisk. Jeg tror at mennesker som klarer dette lettere unngår å bli slitne og utbrente. Det er ikke nødvendigvis de "riktige" tingene som hard trening og kostholdsregime som gir mening i livet, men det å gjøre andre ting, ting man liker og som gir noe tilbake. Det kan være små enkle ting, eller livsprosjekter. Ting som gir glede i hjertet og varme minner! Det viktigste er at det er ting man gjør for seg selv og ingen andre.
Bare sett i gang! Gjør det du drømmer om, og se om ikke gleden i livet kommer til deg!

Lånt energi

Så er jeg der igjen. Oppgjørets time er kommet. Jeg skal betale tilbake for lånt energi. Det er energi jeg samler sammen fra ingensteds fordi jeg må. Noen ting må man bare. En begravelse. Et besøk. Noe som ødelegger energi-regnskapet. Noe som griper inn i hverdagen og ruinerer der det er ytterst små marginer. Med total fokus på det som skal gjennomføres suger jeg opp hvert minste gram av energi og holder pusten. Det snør. Uroen sprer seg i kroppen. Jeg senker hodet, lukker øynene og gjør det jeg må. Det tar 4 timer å kjøre. Det er trangt og tett i huset. Jeg sover på en madrass på gulvet. Dosen sovemedisin må dobles. Det forventes min hjelp. Jeg mister oversikten og kontrollen. Går på autopilot. En time er en time. Den går hvis jeg bare lukker øynene og venter - smiler og gjennomfører. Snart er jeg hjemme.
Når det er over slapper jeg av og puster ut. Jeg vet at reaksjonen kommer. Oppgjørets time. Timene og dagene på sofaen. Umulig å sove. Kroppen verker, og ubehaget og utmattelsen river og sliter. Slik er det. Min usynlige plageånd gir meg ikke ro. Slik blir det nok denne gangen også.
Jeg prøver å slappe av… håper at det blir bedre denne gangen…

Mindfulness meditasjon....

"Det oppmerksomme nærværet gjør det mulig å registrere sinnets og kroppens prosesser uten å rives med av disse. Man lar sanseinntrykk, følelser og fornemmelser komme, betrakter dem én for én, registrerer hvor de kommer fra og hvilke prosesser de skaper i sinnet, og lar dem så fare. Denne oppmerksomheten innebærer ingen bedømmelse. Man avviser ikke negative følelser og henger seg ikke opp i positive elementer, gjør ikke noe med dem annet enn å observere hvordan de kommer og går. Men den innsikten man dermed får i eget sinn, åpner for en indre prosess der man blir mindre utlevert til de ukontrollerte drivkreftene i sinnet og den smerten de innebærer."

Skremmende info om medisinbruk

En altfor vanlig og altfor lite kjent konsekvens av behandling/bruk av psykofarmaka (beroligende og sovetabletter, anti - depressiva (lykkepiller)) og smertestillende er abstinens. Ved det menes fysiske og psykiske symptomer som kommer som en reaksjon på et kjemisk substans som kroppen venner seg til eller ikke lenger tilføres kroppen (f.eks ved brå seponering)
Kjenner man ikke til hva abstinenssymptomer en kan få av disse medikamenter så er det veldig lett å tolke symptomene som en sykdom som bryter ut når man slutter med tabletter eller under nedtrapping.

På grunn av mangel på kunnskap om abstinens og feiltolking av symptomer som kan komme har veldig mange fått forlenget sitt lidende og sin tablettavhengighet med mange år.

Hvis/når bivirkningene kommer blir dette sjelden sett som et resultat av medisineringen, men som en utvidelse av den opprinnelige diagnose (hvis en sådan finnes). Eller andre årsaker blir brukt. Mange ender opp i en evig runddans mellom fastleger, psykiatri og andre deler av behandlingsapparatet, men blir sjelden eller aldr i tatt på alvor i forhold til bivirkninger og oppfølging. Bivirkninger kan være årsaken til det meste av de ubehag som oppleves både psykisk og fysisk ved bruk av disse typer medikamenter. Konsekvensene kan bli alvorlige og livsødeleggende for den det gjelder samt hans/ hennes familie, venner, jobb, økonomi, livskvalitet etc.

Mange brukere får ofte plagsomme symptomer, psykisk og fysisk. Plagene man fikk medisiner for kan forsterkes under medisineringen (den paradoksale effekt) og forverres når man prøver å slutte med medikamentene. Årsakene til plagene som kan oppstå etter en tidsbruk kan være at du har utviklet toleranseabstinens. Dette er et lite påaktet problem som oftest blir oversett.

Toleranseabstinens oppstår fordi brukere etter hvert utvikler avhengighet og at kroppen "skriker" etter mer medikamenter. De fleste brukere forholder seg til den dose som er bestemt av lege uten å høyne inntak av medikamentet. Dette kan medføre at bruker blir gående i en smertefull toleranseabstinens døgnet rundt uten å vite at dette skyldes medikamentenes virkning på kroppen.
Det er viktig å være oppmerksom på at lavdoseinntak av medikamenter kan gi de samme bivirkninger som høydoseinntak.

Kilde:
http://www.medisinmotpiller.no

En aktiv holdning til egen helse

Det uløselige forholdet mellom kropp og psyke har vært kjent i uminnelige tider, men moderne vitenskap har hatt en tendens til å se kropp og sinn som to atskilte størrelser, og dermed inntatt en enten (psyke) eller (kropp) holdning. Vi er stadig mer tverrfaglig oppmerksom på at en slik dualisme er kunstig, men i praksis hender det at vi ignorerer sammenhengen mellom kropp og sinn. Forståelsen for at tro, holdning, tanke og følelse henger sammen og påvirker hele systemet fra fysisk til psykisk og vice versa, gjør at vi kan forholde oss mer aktive til vår egen helse. At vår innstilling til livet og sykdom har en helt reelt og fysisk påvirkningskraft, er på sett og vis en kurativ erkjennelse. Vi trenger ikke å være et passivt offer for sykdommens ubønnhørlige angrep, men snarere en aktiv aktør som kan påvirke vår livssituasjon i ulike retninger, både negativt og positivt.

Agent i eget liv

Dersom vi i møte med smerte og lidelse foreskrives en behandling hvor vi selv er den sentrale aktøren, kan det hende at resultatet blir overraskende bra. Når vi selv initierer og iverksetter et tiltak for bedring, stimuleres den delen av hjernen som befester vårt initiativ og livskraft. Vi stimulerer blant annet søke-systemet i hjernen som på sett og vis er det nevrologiske utgangspunktet for en utadvent og aktiv deltakelse i oss selv og livet. Det er med andre ord selve motsatsen til de emosjonelle systemene som aktiverer panikk, frykt og tilbaketrekning. Sannsynligvis vil terapeutiske tiltak som stimulerer mennesket til å være en aktiv agent i sin egen tilfriskningsprosess høste de beste resultatene. Når vi selv anstrenger oss for å skape positiv endring, er det noe vi eier for alltid, mens medisiner ofte er noe vi kjøper og effekten er dermed på lånt tid. Dette respresenterer på ingen måte en absolutt sannhet, men er skrevet med store ord for å tydeliggjøre at man i veldig mange sammenhenger kan skape store endringer i eget liv ved å endre innstilling.

Psykiske lidelser 

I kontakt med moderat til alvorlige psykiske lidelser vil man som kliniker ofte sitte med en fornemmelse av at mye patologi nettopp handler om pasientens tilbaketrukne posisjon som en slags passiv passasjer i eget liv. Utrygghet og lav selvfølelse er to stikkord som danner et bakteppe hvor pasienten i liten grad tror på egne muligheter til å influere på egen helse og livsførsel. De blir ofte liggende i en slags skyttergrav og vente på at krigen skal gå over av seg selv, mens deres egne symptomer blir stadig verre. De hemmes i sin egen livsførsel, ofte som følge av uheldige erfaringsgeneralisering som skriver seg inn i den mentale biologien og blir førende for oppfattelsen av eget liv. Og på den måten blir deres posisjon stadig mer tilknappet.

”Hvis det skal skje noen endring som gir litt pusterom og symptomlette, må den ”utrygge” verden der ute endre seg, og før det eventuelt skjer, må jeg, for sikkerhets skyld, opprettholde min beredskap.”

Slik forsterkes et negativt mønster hvor personenes mentale kapital i hovedskap investeres i beredskapstiltak (frykt, panikk og tilbaketrekning), og behovet for medikamenter som døyver smertene i den indre kampen synes stadig mer maktpåliggende. Medisiner kan gi en midlertidig og helt nødvendig avlastning (og det kan medføre en hurtig symptomlette), men tilfriskning er i mange sammenhenger nødt til å involvere flere tiltak, og spesielt vårt eget initiativ.

I håpefull ånd vil jeg med forsiktighet påstå at mye lidelse og sykdom kan avhjelpes med indre styrke og psykologiske bestrebelser i kombinasjon med en følelse av ansvar og påvirkningskraft i eget liv. Motsatt kan en avventende, unnvikende eller ansvarsvegrende holdning til egen sykdom forverre og kronifisere sykdom eller plassere oss i en offerposisjon i møte med livets motbør.


Man opplever kun forandring man evner å etablere mot og styrke til å bevege seg i sitt indre landskap og åpne seg for nye måter å se seg selv og verden på.


Kilde:
En aktiv holdning til egen helse - Webpsykologen

Psykisk eller fysisk?

Så er diskusjonene i gang igjen! Psykisk eller fysisk?

Kronikk i Aftenposten 27.11.2011:

Det udelte mennesket

«Fysisk!» sier noen. «Psykisk!» hevder andre. Slike ukritiske og polariserte påstander er blitt et alvorlig hinder for forståelse av sykdom i vårt samfunn.

*****************************************************

Når helseparadigmer faller

Hvorfor blir noen pasienter så sinte når man diskuterer sammenhengen mellom kropp og sinn?

Friske folk blir ofte overrasket over frustrasjonen det vekker hvis de tar opp temaet psyke og soma i møte med noen som er kronisk syk, eller forteller at ”hvordan du tenker påvirker helsa”. Du risikerer å få en kald skulder i beste fall, eller en reel utskjelling hvis du har uflaks.

******************************************************

I julen har jeg lest om oppmerksomhetstrening (mindfulness). Jeg tror vi som mennesker har stor mulighet til å påvirke egen helse ved måten vi tenker, snakker og oppfører oss på. Uansett hvilke sykdommer vi har så har det mye å si hvordan vi håndterer dette. Det gjelder ikke bare sykdom, men også andre lidelser, og ellers vanskeligheter vi møter i livet. Det kan være ulykker og tap, og mange andre hendelser.

Det som er sikkert er at vi en gang i livet vil støte på en eller annen vanskelighet. Livet er hardt, og det finnes ingen 'pink princess world'. Uansett hva slags bagasje vi har med oss fra fortiden betyr det definitivt mye for vår helse hvordan vi møter sykdom, lidelse og vanskeligheter. Noen ganger når jeg snakker med mennesker blir jeg slått av hvor lite gjennomtenkte ideer og tanker som finnes i hodene deres. Hvor er det blitt av klokskap og visdom? Selvkontroll ser ut til å være et ukjent begrep. Ofte er det bare snakk om å ha og eie og syte og klage. Synd... Er folk i den vestlige verden for bortskjemte?

Noen ganger gjelder faktisk den gamle regelen å ta seg selv i nakken og løfte seg opp av myra før en synker nedi. Jeg har prøvd, og det virket. Jeg lever fortsatt og har tro på å skjerpe egne sanser og tanker. Det er en spennende verden å dykke i. Vi kan forandre vår opplevelse av vår tilstand og ta styringen i vårt eget liv. Og jeg våger å si at jeg tror vi blir friskere også. Smil og latter øker nivået av endorfiner i kroppen og gjør at humøret og livsmotet stiger. Det er bevist. Det er herved ingen tvil om hva mitt nyttårsforsett er :-)

God jul!

Den ødeleggende skyldfølelsen

Skyldfølelse er en kognitiv eller følelsesmessig opplevelse som oppstår når en person oppfatter eller tror, det være seg reellt eller ikke, at han eller hun har brutt en eller annen moralsk standard, og har en vesentlig grad av ansvar for at denne overtredelsen har skjedd. Skyldfølelse er nært relatert til følelsen av anger.

Skyldfølelse er like vanlig som kjærlighet og like skadelig som hat. Den er mer snikende, vanskeliggere å slippe unna og mer ødeleggende enn begjær, ambisjon elle forfengelighet.
De fleste av oss lider av den av og til, noen av oss lider heletiden. Jo mer du bryr deg om andre og jo mer følsom og forståelsesfull du er, desto mer sannsynlig er det at du vil lide

Fanatikere vet ikke hva skyldfølelse er. De er så fulle av selvrettferdig indignasjon at de ikke har plass til tvil på seg selv. Fordi de blir drevet av en kraft som virker større og mektigere enn alt annet, bekymrer deg seg aldri for hva andre mennesker mener. Den ensrettede besettelsen som driver fanatikeren, levner ikke plass for slike utrykk for følsomhet som anger og skam – basismaterialene som vi andre får skyldfølelse fra.

Psykopater er fri for skyldfølelse fordi de ikke har følelser som kjærlighet og forståelse. Siden dette er følelser som direkte kan skape skyldfølelse, er psykopaten immun. Når man ikke bryr seg om noe, er det umulig å føle seg skyldig.

Vi har lett for å tenke på skyldfølelse som en enkel følelse. Vi vet at vi får skyldfølelse når vi gjør noe vi vet er galt. Den enkleste type skyldfølelse er den vi får når vi har knust et vindu, tatt noen uten å betale for det, eller brutt en lov.

Men mesteparten av vår skyldfølelse er ikke slik. De fleste virkelig skadelige og ødeleggende følelser kommer ikke av noen forbrytelse, ikke gang av en liten forseelse, men av en vag og ødeleggende følelse av selvkritikk, og av en overveldende følelse av utilstrekkelighet. Den er ofte inspirert av en manglende evne til å oppfylle forventninger fra dem vi beundrer mest.

Størsteparten av vår skyldfølelse oppstår som resultat av manipulasjon (bevisst eller ubevisst) fra dem vi respekterer mest og mest glad i. De som mest kjærlige og føler mest for menneskene rundt seg, er dem som har størst risiko for å bli plaget av skyldfølelse.

Det er vanskelig å definere skyldfølelse. I praksis synes de fleste at det er vanskelig å skille mellom den smerte og frykt skyldfølelsen inspirerer til, og det vi vanligvis kaller samvittigheten. Denne udefinerbare indre selvreguleringsmekanismen bruker vi for å straffe oss selv når vi har gjort noe galt,. Men det er forskjeller mellom de to. Samvittigheten er en klart definert skillelinje som skiller godt fra ondt og dårlig fra bra. Det er aldri mye tvil om hvorvidt noe kommer inn under kategorien godt eller ondt. Men følelsen av skyld vi opplever når vi tror vi kan ha gjort neo galt (eller mest vanlig, ikke har gjort det riktige), er helt og holdent et indre problem. Det er noe vi gjør mot oss selv fordi vi føler at vi har sviktet. Vi har unnlatt å gjøre noe vi følte vet vi burde ha gjort. Eller vi kan ha gjort noe som vi føler at vi ikke skulle ha gjort. Uansett er resultatet det samme. Vi torturerer oss selv med beskyldinger. Vi anklager oss selv, vi finner oss selv skyldige. Skyldfølelse er en av de sterkeste og mest skadelige menneskelig følelse, og ironisk nok er det en følelse som kommer av kjærlighet, omtanke og respekt.

Det finnes så mange mulige kilder til skyldfølelse at det nærmeste er umulig å klassifisere alle sammen. Men mesteparten av all skyldfølelse passer inn i en av to hovedkategorier.

Den ene er våre personlige forhold til andre mennesker. Skyldfølelse som kommer inn under denne kategorien, er sannsynligvis den mest skadelige typen, for den er bestandig inspirert av mennesker hvis følelser og meninger vi respekterer.

Samfunnet, eller for å være mer nøyaktig, kravene og forventningene fra våre omgivelser, skaper skyldfølelse som tilhører den andre kategorien. De fleste av oss har en innebygget følelse av hva som er galt og hva som er riktig, og hvis vi overskrider den, får vi skyldfølelse. Denne følelsen av rett og galt er ikke noe mystisk nedarvet noe, ikke er den guddommelig, og ikke er den det samme som samvittighet. Den kommer fra religiøse sosiale fordommer som vi har dannet oss ut fra eksempler og det vi har lært. Noen av disse kreftene virker sunne, enkle og logiske, andre er vanskeligere å forklare. 

De fleste av oss får skyldfølelse hvis vi stjeler, for stjeling er en antisosial handling, noen som er galt. Andre typer skyldfølelse er vanskeligere å foreklare fordi de utvikler seg fra fordommer og frykt som det ikke er lett å fastslå årsaken til.

Det er mange av oss som får skyldfølelse hvis vi ligger lenge lørdag og søndag morgen, vi tjener penger lett, hvis vi lar noen se oss nakne på offentlig sted, eller hvis vi går på kino om etter middagen mens vi egentlig burde vært på jobb.

Denne type skyldfølelse blir skapt av sosial regler, formet f.eks av religiøse ledere, politikere og lærere.  Skyldfølelse er skadelig for oss, den får oss til å føle oss mindreverdige og utilstrekkelig og skader vår selvtillit og vår selvaktelse.

Når vi får skyldfølelse fordi vi ikke har klart å leve opp til forventningene våre omgivelse har til oss, det kan være slektninger, venner eller lærere, føler vi oss usikre og mister litt av selvtilliten. Graden av kjærlighet og beundring vi føler for de menneskene vi tror vi har sviktet, bestemmer hvor mye skyldfølelse vi får.  For de fleste av oss oppstår denne følelsen aller helst i forholdet til foreldrene våre. Når vi føler ast vi har sviktet dem, kan vi straffe oss selv utrolige strengt.

Det indre presset som vår skyldfølelse skaper, er den aller mest skadelige typestress, fordi det er umulig å slippe unna og fordi konsekvensene kan bli så vidtrekkende. Mange arbeidsnarkomane som ikke klarer å slappe av, men uavlatelig tvinger seg selv til å arbeide hardere og hardere blir drevet av mangel på selvfølelse og intens frykt for å feile. Mange individer som driver seg selv for hardt, uansett hvor mye de oppnår gjør det fordi de har en uendelig følelse av ikke å strekke til som de ikke kan slippe unna. Den kan stamme fra den tiden da det de aller helst ønsker var å få ros av foreldrene sine. Skyldfølelse er en viktig årsak til hjertefeil, irritabel tykktarm, hodepine og hundre andre stressrelaterte lidelser.

Følgende artikkel fra Webpsykologen.no er også svært nyttig lesning:
Samvittighetsangst

Tankenes tyranni

Hvem har ikke opplevd at tankene tar oss med på sine egne reiser. Alt i oss trer tilbake mens det blir intens aktivitet i hodet. Tanker tennes som en gnist fra en lighter og det blaffer opp og vi dras raskt av gårde, løftes opp og flyr av sted over mark og hav til vi når stedet der det skjer hendelser vi blir med på. Tankeflukten tar oss med til nye muligheter og utfordringer som skaper spenning og aktivitet. Ideer oppstår og fantastiske muligheter oppstår. Vi kan fly lenge på denne bølgen, og den kan bli så sterk at vi straks må skride til verket og sette idèene ut i livet. Umiddelbart. Midt på natten, når som helst, idèene er ikke tålmodige, men maner en opp av sengen for i det minste å skrive det ned.

Det kan også utspenne seg dramatiske hendelser der i tankefeltet, og ofte dukker det opp katastrofetanker og skremmende hendelser som gjør oss engstelige og redde. Det blaffer opp og vi kan trekke konklusjoner som setter oss ut av spill og som får oss til å tro at vi må handle raskt, med en gang. Ellers skjer det vi frykter. Angst kan oppstå herfra. Tankene kan sette i gang kroppslige prosesser som økt adrenalin, hjertebank, uro og kaldsvetting. Tankene er utrolig sterke. De kan anklage og bebreide oss og kaste på oss følelser av skam og skyld så sterke at de utmanøvrerer oss fullstendig. Når tankene blir en trussel og en fiende kan de styre hele den normale menneskelige funksjonen og sette oss fullstendig ut. Det kan ende med skyldfølelse, panikk og fysiske reaksjoner som kvalme og utmattelse.

Ofte opplever vi at tankene ikke er riktige. Når vi kommer tilbake til oss selv og har fått konferert med andre og innhentet opplysninger skjønner vi at situasjonen var ikke slik som vi trodde. Det vi fryktet var ikke i nærheten av å skje, og lidelsen vi opplevde var helt urealistisk. Tankene var altså ikke sanne. De tok bare av sted og skapte seg om til et scenario vi lot oss innta oss og slå oss helt ut. Gode ideer som oppsto i tankereisen går ikke heller alltid an å sette ut i praksis. Det er ideer vi bare må smile av i etterkant selv om de fremstod som geniale i tankeintensitetens hete.

Det er ganske utrolig å tenke på at tankene og sinnet vårt kan reise av sted med oss, fortelle oss løgner om oss selv og andre og gjøre seg opp en mening og ting i livet vårt som ikke er til å stole på. Og vi sluker alt rått uten i det hele tatt å still spørsmål om det virkelig er noe i det tankene serverer oss. Det er faktisk ganske viktig å forstå rekkevidden av. Det kan jo ta styringen på livet vårt og føre til at vi får oppfatninger om oss selv og andre som ikke stemmer og som kan gjøre livet til en lidelse. Ja det kan faktisk føre til psykiske lidelser som angst og depresjon.

Hvem og hva er tankene? Hvorfor har de så vanvittig stor makt? Hvor kommer de fra og hvordan kan vi styre de? Det virker som om sinnet vårt småsnakker med seg selv hele tiden, trekker konklusjoner og vurderer hva som er galt og riktig, bra og dårlig. Sinnet dominerer hvem vi er og hva vi gjør og er med på å styre våre liv videre. Og vi godtar dette uten å stille spørsmål. Vi tror fullt og fast på at tankene våre innehar den hele og fulle sannhet og er kvalifisert til å være vår veiviser i livets alvorlige spørsmål.

Når vi blir klar over dette får vi et annet forhold til tankene. Vi skjønner at det er ikke alltid lurt å fyre opp under tankevirksomheten uten å sjekke om opplysningene er riktige. Vi skjønner at noen ganger er det lurt å stenge av for alle ideene og katastrofetankene og ikke gi de så mye oppmerksomhet. Tankene vil fortsette å komme. Det kan vi ikke hindre. Men det går an å holde seg til ‘inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre’, og forholde seg til tankene på en annen måte. Det å ikke gi tankene næring men forholde seg til de som et masete barn kan være utrolig nyttig. Det gir ro i kroppen, forhindrer angst og hypomane luftseilaser. Det viser en klok modenhet der vi forstår hva som skal til for å beholde kontrollen.

Det gjelder å ikke tro på alt vi tenker. Det gjelder å trå litt tilbake og se seg selv litt utenifra og vurdere objektivt for så å sortere og legge vekk det unyttige.

Vi er ikke tankene våre. Vi er noe mer, og vi innehar styrke, kunnskap og egenskaper som må få plass til å utvikle seg og gi livet mening uten tankenes fullstendige dominans.

Det handler ikke om å slutte å tenke, ikke om at tanker er feil, heller ikke om å tenke positivt, og ikke om å kjempe i mot tankene. Tvert imot handler det om å observere tankene, legge merke til hvordan de kommer og går helt av seg selv, og dermed komme til erkjennelsen at du ikke trenger å ta tankene så høytidelig. Det er jo bare tanker.

Jul med storband!

Ingenting er som skikkelig storbandmusikk i førjulstiden! Jeg er selv storbandmusiker og har spilt trombone i storband i 25 år (!) og jeg kjenner svingfoten vippe og rytmen engasjere når julemusikken spilles av saftige storband!
Storbandet har vært en trygg og god link til den normale verden etter at jeg ble syk. Og er man èn gang blitt storband-elsker så er man det for alltid ;-)